endreliss

Meine damen unt herren!

Birken nærmer seg med stormskritt, og i den anledning følte jeg det var på tide å reise på en siste samling for å virkelig spisse formtoppen.

Jeg vet at samlinger denne hyppigheten jeg har om dagen er reservert gutta fra de store lagene, og med latterlig høye budsjetter, men jeg vil vise hele langrennsnorge at man ikke trenger ha noe stort lag for å ha et stort budsjett, og jeg er villig til å svi bort så masse penger på samling at det nesten kvalifiserer til kvalmt.

Det er jo ikke tilfeldig at jeg har lagt mine tidligere samlinger til steder som er lagt unna budsjettene til f.eks team norgeshus...

Denne gangen bestemte jeg meg imidlertid til å legge samlingen til et mer tradisjonelt sted, og siden all erfaring jeg har fra såkallte "skisteder" kommer fra sofakroken og NRK sin sportssøndag, valgte jeg denne gang sted ut fra hvor jeg syntes det virket mest allright å være. 

Etter litt browsing i NRK sine databaser fant jeg ut av at Ruhplding virka som et fryktelig trivelig sted, så jeg pakka utstyret, og satt meg på første fly.

Det gikk ikke lang tid fra jeg hadde ankommet Ruhpolding til jeg skjønnte at noe var alvorlig galt.

Overalt hvor jeg så var det et kryende folkeliv, og det virket som at hele Ruhpolding var en stor fyllefest. Folk løp rundt å sang på en merkelig sang som var mistenkelig lik denne:

Etter litt mer research fant jeg ut at noen har bestemt seg for å arrangere VM I SKISKYTING der. Jævla dårlig timing, med tanke på at jeg hadde sett frem til mil på mil med blankpolerte spor. 

Gjennom mine utallige timer med mental trening har jeg lært at for å nå toppen må man fokusere på de tingene man kan gjøre noe med, og ikke bruke energi på de tingene man ikke kan gjøre noe med. 

Siden skiløypene var stengt for allmenheten, og siden påmeldingsfristen til fellesstarten var gått ut, hadde jeg ikke annet valg enn å tre på meg et par småfrekke letherhosen og innta bortimot ekstreme mengder brattwürst, weissbier og alle disse andre godsakene man får her i Die Bayerische Alpen, som det heter på lokalt.

Når jeg først ble klar over at det ikke kom til å bli spesiellt mye skigåing, tenkte jeg bare "fuckit" og bestemte meg for å bli helt totalt bajas isteden. Og jeg må bare få sagt med en gang; AT DISSE TYSKERENE VIRKELIG KAN SAKENE SINE NÅR DET KOMMER TIL GOD STEMNING. Planen var egentlig å ha gode syv timer på ski hver dag, men dette ble raskt erstattet av syv timer i øl-teltet isteden. God stemning!

Men nå er jeg fryktelig sliten etter en lang samling.

Jeg liker jo ikke å røpe mine treningsmetoder, men jeg kan vel bare innrømme at jeg i uken som kommer vil "slippe opp" som vi sier i langrennsmiljøene, og få en formtopp. Jeg vil også fokusere veldig mye på inntak av nok karbohydrater og kalorier i uken som kommer, vil jo neppe gå på en smell....

Prates a :)

Jaja godtfolk, da var det på tide med en ny oppdatering.

Siden sist har det rett og slett skjedd fryktelig mye, fryktelig mye positivt, og litt fryktelig negativt.

Noen fantastiske dager på beachen med god taan er alltid digg. Som jeg tidligere har nevnt har jeg denne gangen med meg et reisefølge som er pioneerer på nettopp dette feltet, og spesiellt Andreas har vist seg fra sin beste side på dette området. I skrivende stund ligger han i en små-sexy positur i en minimal taaningtruse, ikke ulikt det undertøydbildet Ronaldo (den fake) gjorde for Armani for noen år siden, og helt ærlig; jeg har problemer med å si om fargens han er "ekstremt brun" "blå-svart"  "svart" eller "Christopher Wreh"

Med andre ord er han et godt stykke foran meg. Jeg vet at det er ekstremt lite kledelig å komme med unskyldninger, men til mitt forsvar må jeg bare få nevne av jeg mistet èn full taaningdag på grunn av noe som må ha vært tidenes værste matforgiftning.  Uten å gå inn på alt for mange sexy detaljer kan jeg vel si at hele kvelden og hele neste dag ble tilbragt på badet. Men som toppidrettsutøver har jeg lært meg å ta situasjoner som i utgangspunktet er negative og snu dem om til noe positivt.  Plutselig kom jeg på at denne situasjonen min førte jo til et fantastisk vekttap. Etter litt kjapp hoderegning kom jeg frem til at jeg må ha mistet nærmere 7-8kg, (hvorav 3kg må være rein magesyre) noe jeg er helt sikker på at vil utgjøre 30 minutters forskjell i løpstid på birken. Hvertfall! Dessuten har ikke matlysten kommet tilbake enda, så jeg høster fortsatt godene av den "negative" situasjonen.

Men over til litt mer positive ting. Vi hadde en nydelig dag på Freedom Beach, (google it! grunnet internett fra 1981 tar det 41 minutter å laste opp ett lite bilde.) hvor vi snorklet med haier, slappet av, og hadde en fantastisk 1v1 turnering i strandfotball. Uten å gå nærmere inn på resultatet av turneringen kan vi vel bare si at favoritten vant...

Som dere kanskje skjønner så klarer vi å gjøre alt til konkurranser. Når vi kjørte go-cart her om dagen ble det nok en favorittseier etter det viste seg at Andreas har en fortid som profesjonell go-cart kjører. 

Når vi spillte fotballgolf vant jeg min tredje på rad, etter at det kom frem at både Jan og Andreas per definisjon er profesjonelle fotballspillere. 

I tillegg til disse har vi også hatt utallige antall andre store og små konkurranser, slik det skal være. Som team har vi blitt enige om at det er viktig å bli vant til en konkurransesituasjon, og det er nettopp dette vi driver med nå. Å senke den sorte åtter-ballen via seks vant virker kanskje irrellevant for en langrennsprestasjon for mange, men for alle som vet hva som trengs for å vinne (dvs 0,0001% av alle langrennsløpere) gir dette mening.

Thats it for today, folks, som vi sier her i utlandet.

Men før jeg stikker er det igjen på tide av jeg gjør noe så skjeldent som å gi en personlig hyllest. Denne gangen er det ikke til mamma og pappa, selv om de selvfølgelig fortsatt fortjener det, men selveste Vegard fra Valdres. Han imponerte meg stort idag da han avanserte fra prologen i skiNM i dag. Ikke minst faller dettei  smak hos meg da jeg vet at sesongoppkjøringen hans har vært av det litt mer "utradisjonelle" slaget. Så gratulerer til deg.

Nå må jeg gå, kos :)

Hei på dere, alle sammen.

Uten å si for mye om hva som kommer i dette innlegget poster jeg denne sangen, kos dere!

Som jeg tidligere nevnte her på denne fantastiske bloggen har det lenge vært planlagt en ny, hemmelig, samling. Destinasjonen har vært hemmeligholdt så godt det har latt seg gjøre, men nå som vi er her, kan jeg jo si at det er Thailand.

Etter min forige Asia-tur opplevde jeg en såpass enorm formstigning at jeg rett og slett ikke turte og ikke dra tilbake som siste oppladning før birken. 

Du la kanskje merke til at jeg sa "vi" og ikke "jeg", og det er helt korrekt. Jeg har vært så heldig og priviligert og fått to nye støttespillere med meg ,nemlig Andreas og Jan. Jeg vet at det er vært en stort press på å få en nærmere presentasjon av disse to mystiske herremennene, og det skal jeg love kommer ved en senere anledning. Jeg kan uansett bare raskt si at de bidrar først og fremst som forbilder når det kommer til fettprosent, treningsvilje, og pigmenter. Gutta har latterlig bra pigmenter, jeg må virkelig overgå meg selv skal jeg holde følge. 

Reisen startet mandag den 16 fra Kjevik, hvor Jan og jeg tok morgen-flyet inn til Oslo. Der møtte vi Andreas, og sammen fløy vi til Bangkok via Istanbul. I Bangkok koste vi oss, selv om vi syntes det rett og slett var litt for stort til å rekke å utforske hele byen på tre dager. Vi klarte imidlertid å gjøre oss greit kjent i Sukhumvit og endel at dens soi'er. Dere som vet hva det er vet hva det er, dere som ikke vet det får google det :)

Treningsmessig hadde vi optimale forhold på hotellet, med høyteknologiske 3D-møller og et styrkerom som overgår de fleste treningssentre i Norge. 

Det var også her i Bangkok at jeg veide meg for første gang siden lille julaften. Den gang veide jeg 103 kg, og hadde som mål og gå ned 10 kg på 25 dager. Vekten viste nå 94 kg. Jeg klarte altså ikke helt målet mitt, men jeg sier meg greit fornøyd uansett.

Etter et par dager i Bangkok satt vi oss på flyet ned til Phuket, hvor vi er nå. Etter en lett joggetur på stranden var vi i går kveld ute å sjekka trøkket, og vi kan vel slå fast at det ikke akkurat er som rutebilen i Grimstad eller som på lilletorget på Lillehammer, det koker, rett og slett!

Mange av dere stusser nok (igjen?) over valget over samlingsdestinasjon. Men faktum er at når jeg ligger på et skjema opp mot 2500 treningstimer i året er det godt å få kommet seg bort litt og få trent litt sosiale antenner også. Dessuten er både Andreas og Jan andredivisjonsspillere i fotball, og jeg har fått streng beskjed fra begge de respektive klubbene om å bidra til å holde deres stjernespillere i god fysisk form. 

Også her er mine metoder relativt ekstreme. Foruten de nevnte øktene, har vi også innført kappsvømming mot vannscootere, litt thaiboksing samt at Jan har meldt seg på en fist-pump-konkurranse som avholdes ikveld. Det blir morsomt :)

Med såpass ekstreme mengder hard trening er det en selvfølge med viktig restitusjon. Mens Hushovd for restitusjon på en Jenssen-seng, restiuerer vi oss på en av de 2000 massasjesalongene her. Silky smoth!

Litt morsomheter blir det selvfølgelig også tid til, og idag har alle tre gutta hoppa i strikk. Begivenheten ble selvfølgelig foreviget på video som snarest mulig vil bli lagt ut her, men grunnet begrenset internett tar det cirka fire dager å laste opp en film, så vi håper å ha den ute over helgen :)

Jeg pleier vanligvis ikke gjøre personlige hilsner her på bloggen, men idag gjør jeg faktisk ett unntak. Jeg vil gjerne sende en liten hilsen til min kjære mamma og pappa som idag feirer dobbelt 50-årsjubileum. Jeg er veldig lei meg for at jeg ikke kan være der å feire sammen med dere, men som dere tar jeg idretten min veldig seriøst, og ett dobbelt 50-årsjubileum passer rett og slett fryktelig dårlig inn i samlingsplanen min. 

Så hejdå flicker og fans, vi prates!

Heisann alle sammen, og godt nytt år. 

Setter like greit ann tonen med en gang, med toner fra Clawfinger!

Nå er det lenge siden jeg har blogget, og det beklager jeg. Vi toppidrettsutøvere er vandt med å leve under stort press både fra kjente og ukjente, men jeg må ærlig si at det presset jeg har fått mot meg de siste ukene nå for å begynne å blogge igjen har vært helt på grensen til det jeg klarer å takle. Heldigvis jeg er ekstremt sterk psykysk, og jeg tviler ikke et sekund på at utøvere som Petter Northug og Marit Bjørgen hadde fått et mentalt breakdown.

Uansett, jeg er tilbake, og lite har egentlig forandret seg siden sist. 

Jeg er fortsatt storfavoritt til å vinne birken, men jeg har fortsatt ikke gått på ski. 

Det er snart på tide med samling igjen. 16 januar er avreisedato, og destinasjon vil bli offentliggjort iløpet av de siste dagene før samlingen. Vi i teamet vil helst ikke oppleve en strøm av håpløse mosjonister som setter seg på første fly til vår samlingsdestinasjon for å få samme oppladning som meg.

Tiden etter forige samling har ikke bare vært lett. Jeg gikk på en liten smell, og la på meg småfrekke 9 kilo. Noe av dette er forhåpentligvis muskler, men det er uansett litt for mye til å vinne birken.  Jeg satt meg som mål å gå ned 10 kilo på 25 dager, og startdato var lille julaften. Dessverre sleit jeg litt med å holde dietten de første dagene, og når tredje dag jul kom, var jeg gått opp tre kilo. Dermed ble oppgaven litt mer komplisert enn først anntatt, men ingen oppgave er for stor for en natural born champion som meg. 

Det er jo ganske stort fokus på slanking blandt toppidrettusutøvere nå om dagen, og hvis jeg forklarer i detalj hva dietten min går ut på, er jeg redd jeg blir lynsjet og muligens får indradd statsborgerskapet mitt, da det i Norge jo er totalt forbudt å drive ekstreme metoder for å oppnå sine mål.

Jeg kan uansett si at jeg kjører en frekk, modifisert versjon av afrika-dietten, som kort fortalt bygger på å ikke spise samt å rømme fra jaktende løver og bøffler, kombinert med en revulosjonerende form for styrketrening. 

Startvekten var 103 kilogram, og målet er å være nede i 93 kg på morgenkvisten på avreisedagen. 

Mye av grunnen for dette ønskede vekttapet er rett og slett mine to nye team-medlemmer. Jan og Andreas har vist seg å være ekstreme bidragsytere på ulike fronter. Gutta har jo også en fettprosent som tilsammen er en god del mindre enn min i skrivende stund, så for å ikke se ut som den tjukkassen jeg er på fremtidlige facebookbilder er det viktig å gå ned et par vektklasser og buksestrørrelser. 

Så legg bort godteskola godtfolk, og træn for fæn!

kos

Hei alle sammen i de tusen hjem!

Det var vel mannespiseren Nelly Furtado som en gang sang "Why must all good things come to an end," og jeg sier meg sagtens enig.

Denne samlingen går mot slutten, og jeg har virkelig storkost meg og nytt hvert sekund.

Dessverre så har jeg vært utsatt for en klassisk "ski-skade" som har holdt meg på sidelinjen treningsmessig, som vi sier på fotballspråket. Den klassiske "jeg kjenner det litt i halsen..." har lenge vært en myte for meg, men nå har jeg virkelig fått oppleve denne badboyen på kroppen. 

Etter to små uker med denne lille luringen vurderer jeg å sjekke meg hos legen når jeg kommer hjem til Norge, for å finne ut om jeg feiler noe alvorlig. Jeg har med jevne mellomrom vært innom diverse ski-blogger de siste månedene, og jeg har lært èn ting; og det er at når man ikke føler man gjør det noe bra, så er det 95 % sikkert at man har trent med et virus eller en infeksjon i kroppen, så da har jeg nok det jeg også. 

Jeg har altså ikke fått gjennomført alle de planlagte fysiske øktene, men det har jeg sørget for å tatt igjen med renter på den mentale biten. Hodet har virkelig fått kjørt seg ved casinobordet, og jeg har opparbeidet meg et pokerface selv Phil Helmuth hadde vært stolt av.

De siste dagene har jeg også fått festet skikkelig fra meg, og under denne festingen har jeg gjort endel (sjokkerende?!) oppdagelser over ting som er big in Asia, som de sier her nede.

Denne sangen er blandt annet en enorm hit, noe jeg i-og-for-seg forstår. 

Når det kommer til selve drikkingen så går det i Brandy eller whiskey. Øl drikker de veldig sjeldent, og cider har de ikke hørt om, så du hadde ikke hatt det noe greit her nede, Øystein. :)

Siden vi er gjester så får vi som regel lov å velge hva vi skal drikke, og da ble det som oftest whiskey.

Tilfeldigvis var det MACALLAN, merket som DJ Ezp og megselv har lagt vår elsk på fra før som var big in asia. Moro!

Over til de mer sjokkerende tingene. 

Når man er på fest hører man på musikk også her nede. Men det er hva slags musikk som i dette tilfellet fikk meg til å reagere. 

For å ta det positive først, så er det ikke noe dubstep her, og at det i det hele tatt er lov å spille i Norge er for meg fortsatt et mysterium. 

Musikken som spilles er imidlertid en kombinasjon av asia-techno, vestlige hits og ballader, og det er mest i den siste kategorien overraskelsene kommer.

Klassikere som My Love av Westlife er jo selvskrevne, og alle dere som kjenner meg vet at da griper jeg raskt telefonen og synger høyt med, gjerne et par toner over de irske gutta.

Jeg er som noen også kanskje vet over snittet glad i mgp, eller melodi grand prix som det heter, og jeg tror nok begeistringen var større enn overraskelsen når Jostein Hasselgård kom på skjermen med sin I'm Not Afraid To Move On  fra 2003 utgaven av konkurransen som endte med en herlig fjerdeplass om jeg ikke husker feil i farten.

Dette er jo en klassiker, så var som sagt ikke mega-overrasket.

Mega-overrasket var jeg heller ikke over at gode gamle M2M med Marion Ravn i spissen hadde et par sanger som fortsatt var å regne som hits her nede, da jeg husker noe snakk om at de faktisk var big in Asia.

Selv om jeg har lært meg å forvente alt mulig, og ikke bli overrasket, klarte jeg ikke å ikke bli overrasket når selveste Maria Arredondo til stadighet dukket opp på skjermen.

Venneslas' nest største datter etter Jorunn Stiansen er tydeligvis fortsatt meget populær her nede, da "Fell in Love with an Angel" og "Burning" var blandt de to mest spillte sangene på klubbene her nede.

Her har dere beviset. Maria Arredongo - big in Asia!!

Men må løpe igjen, hadelitt :)

Hei alle sammen.

Det begynner å bli en stund siden jeg har blogget nå, og jeg tar selvfølgelig utrolig selvkritikk for det. Nå er jeg imidlertid tilbake, så nå tar jeg ikke selvkritikk lengre.

Etter av vi forlot Filipinene satt vi kursen for Macao. City og Dreams som det står på skitet når du kommer, men det er vel egentlig mer City of Sin.

Macao er en gammel Portugisisk republikk og ligger helt sør i Kina, rett med grensen til Hong-Kong. Macao har eget styre, og de har ikke knyttet tauene spesiellt stramt, så her har det vokst frem en utrolig gambling-industri de siste tyve årene.

Macao blir ofte kaldt østens Las Vegas, med god grunn. På sine 30 kvadratkilometer er det utallige hoteller og rundt 25 casinoer tror jeg, og det blir stadig bygget nye. Macao har faktisk større turnover enn Las Vegas også, noe som betyr at det omsettes for mer penger her enn i Las Vegas.

Hotellet vi bodde på, Sands, var for et par år siden det største og beste casinoet i hele Macao. Det har i ettertid kommet et par større og enda bedre.

For å vise hvor ekstremt det er her nede, så kan jeg si at når Sands stod ferdigbygget i 2004, gikk det bare seks månder før de hadde tjent inn alle utgiftene ved byggingen gjennom casinoet. Sjukt.

Å si at hotellrommet mitt var ganske bra er nok ikke en spesiellt stor understatement. Rommet var mye større enn leiligheten min hjemme i Norge, og jeg gikk meg faktisk vill tre ganger. 

De sier at bilder sier mer enn ord, så da legger jeg ut noen:

Gangen, som passet perfekt for meg som er på samling. Her kunne jeg drive hurtighetstrening, og det ble endel 40-metere, for å si det slik.

Soverommet med en moteriktig 42 tommer, ikke for stort, ikke for lite.

Stuen, om man kan kalle det det. Nok plass til å arrangere et lite familieselskap.

Badet. Desverre oppstår det også her en liten mixture mellom business and pleassure. (ref, taaning --> saltsyre)

Og her kommer hotellets absolutte høydepunkt.

Displayet på doen. YEAH BUDDY!

Beklager litt brå slutt her, men må løpe, skal på spa.

hejdå

Tjena!

Dagen idag startet med en tur til herlige Universal studios, en giga park med themes fra forskjellige universtal-filmer.

Dette bildet er jo en klassiker, vi kunne jo ikke være noe dårligere.

Parken tok i hovdsak for seg rundt 10 filmer, samt et par mer "generelle" deler som Holywood og lignende. Alle filmene hadde egne store områder og en fet attraksjon, enten et sceneshow eller en rollercoaster eller noe anna moro. De forskjellige filmenes områder var latterlig store og med sjuke byggverk, bare se her:

Her er vi med Revenge of the Mummy, som hadde en fet rollercoaster!

Dette er fra filmen Waterworld. De hadde et veldig bra show med masse effekter og action. Dama så også veldig fin ut, hvertfall på avstand!

Her fra Shrek. Fikk ble det vist 4D-film. 4D-film er egentlig vanlig 3D-film, bare at det blir lagt til fysiske effekter som er synkronisert med filmen, alt fra risting i stolen til vannsprut i annsiktet.

4D! Sjukt rått!

Når vi kom hjem hadde vi for første dag skikkelig godvær. Alle andre planer ble dermed lagt til side, og jeg tok på meg den minste shortsen jeg vant og tok heisen opp i 57. etasje er la meg pal.

Som mange av dere sikkert har fått med seg er jeg lidenskaplig opptatt av taaning, og jeg ser på det som en livsstil mer enn en hobby. 

Når man skal taane er det mange ting som må taes med i betraktningen, og som med all annen form for trening må man ha en gylden kombinasjon av intensitet og mengde.

Ved sist besøk i asia var jeg kanskje litt for rask over på sol-oljen og ble litt brendt på skuldrene. Jeg hadde imidlertid en superrast recovery og fullførte den ferien med stil. På samlingen på Balkan i sommer responderte kroppen også veldig bra på bruk av taaningolje uten faktor.

Klok av skade valgte jeg å begrense meg littegranne denne gangen. Valget falt dermed på taaningolje med faktor fire. Spesiellt ettersom store deler av morgendagen vil gå til transport til Filipinene passet det veldig godt med en skikkelig intensiv økt idag.

Så nå har jeg tilbrakt gode tre timer ved bassengkanten innsmurt i såpass enorme megder olje at det glinset såpass bra at jeg blendet folk som prøvde å bade, true story!

Jeg skal ikke lyve, og si at jeg er litt små-rød noen plasser nå, og jeg har en liten mistanke om at det kommer til å bli en lang natt med store smerter og lite søvn, men med en god restitusjonsfase ikveld og i morgen regner jeg med at jeg er i tipp-topp form og klar for å slikke filipinsk sol om et par dager!

Hvis det er noen spørsmål angående taaning så ikke nøl med å send inn spørsmål!

-Endre

Hei på du :)

Marina    Bay Sands.

Tre ord som kan oppsummeres i ett ord. Klasse.

Marina Bay Sands er et relativt nytt hotell her i Singapore. Hotellet består av frekke 2561 rom fordelt på tre "towers", med en connection i bunnen og på toppen.

Her ser du hotellet, og connectionen i toppen, som er bygd som en slags oase med bassenger og lounger.

Et bilde fra toppen. Det går altså rett ned fra bassengkanten der, så det gjelder å være littegranne forsiktig. Satser på et skikkelig pose-bildet iløpet av de neste dagene, må bare få ordna litt skikkelig god-vær først.

Her har du vårt private boblebad som også har helt ok utsikt. Yeah buddy!

Hotellet har også eget spa, casino og kjøpesenter samt musikal-hall, så det er er vel liten tvil om at dette hotellet egner seg perfekt for en samling

Det går også rykter om at verdens største Louis Vuitton-butikk ligger i hotellets kjøpesenter, så der tenkte jeg meg en tur ned imorgen å se om jeg finner en racingdress jeg kan gå birken med.

Rommet jeg bor på er også helt ok. Er vel cirka samme størrelsen som leiligheten jeg bor i til vanlig, og det er jeg veldig glad for, så kan jeg på en måte føle meg hjemme.

Badet, som i tillegg har en dusj som kunne huset et helt håndballag.

Rommet, ligger i 40. etasje av 57. Det gir en helt ok utsikt.

Her er utsikten fra rommet. Som dere ser så bygges det kontinuerlig her i Singapore. Det ligger også en gjeng olje-tankere å chiller i vannet. 

Men siden dette faktisk er en blogg om samling og  sport, så får jeg ta med litt om treningsfasilitetene også. Hvis jeg har lyst til å ta en liten økt på 3D-mølle, så er ikke dette noe problem. 

Men det spørs om man får nyte utsikten spesiellt godt, displayet på mølla har nemlig link-up til fem forskjellige sports-kanaler, samt muligheten for å spille fire-på-rad.

Det var altså litt om hotellet, og nå nærmer deg seg kveld her i Singapore. Imorgen står som sagt shopping på plakaten, samt at vi er blitt invitert til å spille fotball på en meget spesiell bane. 

Den er altså flytende, så det spørs hvor lenge man klarer å gå tørrskodd på der når to stk maskiner trør utpå matta. Ryktene om kampen vi skal spille har også tildradd seg endel oppmerksomhet, og i følge arrangøren regnes det med fulle tribuner.

Hejdå :)

Hei igjen, og takk for sist. Nå er vi kommet til Singapore, og da setter jeg like godt standaren med en gang med denne låta:  





Etter et relativt kort opphold i oljesjeikenes land, som egentlig viste seg å bare være en stor sandkasse hvor alle som har penger får lov å smelle opp bygninger bare de er store og fine, er vi nå kommet frem til selveste Singapore, hvor vi skal bli noen dager.

Flyturen fra Doha til Singapore var, om mulig, enda bedre enn turen fra Oslo til Doha. 

En fornøyd Mads er det ultimate beviset på konfort. 

Jeg ble litt sliten, så jeg tok meg en blund.

Jeg har hørt mye rart om Singapore, blandt annet ett og annet om masse strenge lover. Dette skulle vise seg å stemme til det fulle. Når vi nærmet oss Singa fikk vi utdelt brosjyrer om de viktigste lovene, og her var det litt av hvert:

Et prakteksempel på hvordan få ting gjennomført effektivt. Ved å innføre dødsstraff ved hengning på innførsel av narkotika har de fått ned narkotikakriminalitet til et minumum. Kanskje en ide for Lillesand??

Det er også strengt forbudt med tyggegummi og lightere som ser ut som pistoler. 

Dagen idag startet på eksemplarisk vis med en frokost på sengen, servert av en tidligere vinner av miss Singapore. På frokost-biten er jeg litt vanskelig å ha med å gjøre fordi jeg er vandt med den beste service fra Allvildesvei hvor Jan styrer morgenshowet, men jeg må si at denne frokosten var nesten like bra. Nesten.

Bare nesten.

Over til litt sportslig. I forrige blogg-post siterte jeg en ukjent legende som sa at "skal man bli best, må man reise best." Denne gangen er det en ny quote fra en vel så kjent, men fortsatt ukjent, mann. Han sa at "skal man bli best, må man gjøre som de beste."

Nå tenker kanskje du at hvis jeg skal bli best i birken må jeg gjøre som Aukland-brødrene, men her misforstår dere monumentalt quoten. 

Når man prater om å gjøre som de beste, så mener man de beste, og da kan jo selvfølgelig ikke langrennsløpere tas med i betraktningen. 

En nylig forskning som tok for seg hvor stor grad av grunnleggende ferdigheter som krevdes for å drive spesifikke idretter på toppnivå, kom frem til at boksing er den mest krevende idretten å prestere i, hvertfall rent ferdighetsmessig. 

Ole Klemmetsen var best i boksing, og i dokumentaren "blod og ære" kommer det frem at de gjennom hele karrieren oppererte med en regel som sa at for hver tidssone man krysser, så tar man èn dags hvile.

Siden jeg nå har krysset syv tidssoner sier det jo seg selv at det ville vært galskap og sette igang med treningen allerede. Derfor bruker jeg de kommende dagene til å restituere meg skikkelig før hardkjøret begynner.

Peace out!